HIMMEL og HAV poesi 17/13 (kp.6) *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-ill

Side 28.

STILLHET

Stillheten blir enda dypere

Når vi ser og hører

Skriket fra de som lider.

Stillheten sprenger portene,

Løser lenker og gir signal

Om frihet i vårt indre.

Stillheten bestormer oss

Og får oss til å tro og håpe

På løfter om det evige liv.

ÅPENBARING

Da mørket vek for lyset,

Kunne jeg se tydelig med nye øyner,

Helbredet fra sorgen,

Løst fra lenkene som bant meg.

Nå lever jeg i et nytt landskap,

Og lyset flommer over meg hver dag,

Og fjellet stiger i blågrå skyer

Mens regnet siler over jorden

Til en ny vår.

Jeg ser kjærligheten spirer

Som grøderik jordsmonn for liv

Som våkner til dans og jubel

I hagen med åpne dører.

Når mørket vek bort

ble forvandlingen åpenbart

Som en høytid i ørkenen, som en oase

Med frukttrær og korn i hånden,

Som et mektig fyrtårn

Som rager over alle stjerner i himmelrommet.

Side 29.

HIMMEL

Min barndoms himmel hadde skyer

Og segl av vind,

Regnet levde mellom hustakene

Og gamle kvinner gikk til og fra

Med hekletøy og garn

For Afrika.

Min barndoms kyst hadde bølger

Som båtene danset i,

Mens fisken beitet i gamle kar

Av næringsrik brød,

For den oppvakte familie

Som trakter etter det beste

Mellom himmel og jord.

Her, under skyene sitter jeg nå

Med en gammel gitar og klimprer

Etter mønster av de store

Som spiller for konger og døtre

I det mektige palasset,

Der veggene er hvite

Og himmelen uendelig som havet

Bak alle fjell.

Side 30.  

NAVN

Den som snakker om evigheten,

Har fått en åpenbaring,

For det er ingen gitt å vite

Hva som skjuler seg bak alt,

Bak mylderet av stjerner og engler

Som Gud har skapt udødelige,

Som barnet som er velsignet i navnet

Som måler himmelen med ord av ord

Og evigheten med lys av lys.

HILSEN

Jeg hilser deg, morgensol,

Du stjerne over alle stjerner.

Som et leirbål lyser du

Og varmer vårt legeme,

Så vi ikke synker i avmakt,

Men får nye krefter.

Jeg hilser min venn med ord fra hjertet

Som lever i meg dag og natt,

Og gir frø til nye åpenbaringer

Om hva som skal skje i verden,

Når istiden er over.

Jeg hilser med røde roser og kyss,

Før jeg dør og legges til hvile

Som en tørket beingrind,

Mens vinden reiser hit og dit som skyer

Som roper i havsnød

Over elendigheten i verden

Som dreper barn i mors liv, og reiser

Som krigshelter og beriker seg

Av adelsbrev og fattigfolk.