HIMMEL og HAV poesi 17/13 (kp.5) *Sigve Lauvaas

Alt liv strekker seg mot himmelen-ill

Side 24.

HUSK

Husk dette du som slo meg

På munnen i Athen,

At visdommen er mer verdt

Enn tusen ord,

Lyset har skarpere stråler

Enn noe tveegget sverd.

Du som gav meg en klask på baken,

Skal vite at det gav ingen klang

Som englene jublet for, bare hellige tårer

For barnet som ble født

For å frelse de fortapte i landet,

Som mangler et hjem.

Husk lyset, du som avlet hat til Israel,

Og glemte din første kjærlighet,

For du må daglig ete ditt brød

Til kroppen blir renset i blod

Fra de hellige som skal stå opp

For å dømme dine gjerninger.

OVERALT

Overalt er mennesker plaget av angst

Og gråter bitre tårer,

For de vet ikke når plageåndene trer frem

Og sår frykt og uår i landet.

Men overalt er søsken samlet for å be

Om hjelp for det daglige brød,

Og for beskyttelse for ondskapen i himmelrommet

Som rammer den svake og fattige,

Så kornet ikke kommer i jorden,

Og uskyldige må dø.

Overalt sulter noen, mens andre beriker seg

Av gods og gull for sitt hjerte.

Men alle går nakne bort fra denne verden,

Med eller uten pass, til en ny dag.

 Side 25.

KYSS

Kyss henne, sa du.

Kyss henne i Paradis,

For hun vil være der og ta imot

Apostlene.

Og den som kommer får et kyss

Med orgelmusikk.

Og alle god minner kommer for en dag

Som perler på en snor.

Ingen blir gjort til skamme

Når du kysser henne, for hun var din

Trolovede fra ungdommen

Og vil være din i Paradis.

ENSOMHET

Ensomheten må bekjempes,

Luften må bli renere.

De askegrå skyene skal bli til bølger

Som begraver de døde

I katastrofens hav.

Vi må kjempe mot flommen,

Så ikke ødeleggelsene tar knekken på oss,

Så vi kan bruke kreftene til å polere

Hjerter og nyrer, og søke visdom for livet,

Så alt kan bli nytt en dag.

Ensomheten går som en farsott i huset,

Og byene blir gettoer for lidelser

Som kan kureres med kjærlighet.

Vi må rekke ut hendene før det er for sent.

Klokkene tikker uavlatelig.

Side 26.

HÅP

Det er oppstandelseshåpet som lever.

Uten dette håpet, hadde vi ingenting.

Om hele verden tror på sjelevandring

Gjennom alle skapninger i millioner av år,

Tror jeg på arven fra Jerusalem.

Og Herren kommer når alle har hørt ordet

Som utgår fra Israel til hele verden

Som et budskap om fred.

For det skal skje i de dager, sier profeten,

At hedningefolk skal strømme til torget

Og rope ut Guds komme:

La oss gå opp til Jerusalem i hast,

Til byen Herren har plantet,

Så vi kan bli berget i trengselen.

La oss vandre på Hans stier, og følge Han

Som skal dømme folkeslagene.

Se, tiden skal komme,

At ingen folk skal løfte sverdet,

Og våpen skal smis om til vingårdskniver.

Det er ordet fra de hellige, fra Gud,

Som er grunnfestet på toppen av fjellet,

Høyt hevet over alle høyder,

Der lyset aldri slokner.

Livet er ikke en evig rundgang

Med sjelvandring uten håp.

Gud som arbeider på den historiske arene

Gir evig håp, oppstandelseshåp,

Til alle som tar imot navnet over alle navn.

Se, ordet ble menneske

For å åpne veien til Guds Paradis.

Side 27.

TONE

Selv en tone i en større tone

Kan ikke vekke mitt hjerte,

For jeg er døv og blind.

Du er treet med liv og styrke.

Du gir vann og lys,

Så jeg kan smake på frukten

Og kjenne kraften

Som får meg til å synge.

Det er en gåte at jeg kan synge.

Men forvandlingen har skjedd,

Og tonene strømmer ut

Som en varm vind i landskapet.

Jeg ser stjernemylderet,

Og forstår at jeg er et frø i rommet

Som svever på englevinger,

Og lever i rytmen du spiller

Fra orkesterplass.

TOMME HENDER

Jeg strekker mine tomme hender

Mot din fylde,

Og håper at du bønnhører meg.

Min røst er nølende og svak,

Og mine gjerninger uten kraft,

For jeg er uten ånd, uten håp til seier.

Med ditt lys kan jeg få ny mening.

Selv tausheten hører du.

Jeg sitter i et mørkt rom, i kulde,

Og venter på din stemme.

Jeg strekker meg etter din kappe,

Og lengter etter din varme,

Som omslutter englene.

Bare du kan gi meg et navn som lever.

Bare du er Gud.