HIMMEL og HAV poesi (17/13) kp.1 *Sigve Lauvaas

• HJERTE poesi (Bok17-13) av Sigve Lauvaas

Side 1.

HAV

Mens havet glir

Mellom fingrer og tær,

Bråvåkner jeg

Og tenker på fisken,

Tenker at det faktisk går an

Å leve mellom alt.

Mens jeg funderer og tenker,

Kommer jeg til himmelen,

Som er like over meg

Og rundt meg.

Her kan jeg også plaske i vannet,

Og kjenne velvære.

Kanskje himmel og hav har noe felles?

Og mellom der er jeg og du

Som små blomster.

Havet kommer oss i møte,

Som himmelen kommer oss i møte.

Og jeg er midt imellom alt

Som en fugl

Som flyr med tiden.

ROP

Nesten ingen hører når jeg roper.
Nesten ingen er i nærheten.

Bare havet hører, men ingen svarer.

Jeg roper i nød, og arbeider

Med en ide om å erobre verden

Med gode gjerninger,

Pleie de syke, og løfte oldinger,

Så alle kan se havet og solen

Som stikker frem bak gardiner,

Bak alt, i det blå teppet.

Side 2.

HIMMEL

Det finnes en himmel over oss alle,

Der solen tørker hver tåre

Og regnet kommer med sjumilsteg.

Vi kan nok tenke oss himmelen ganske nær,

Som en lun stue i skogen,

Der høytid er høyt hevet,

Og det daglige brød blir velsignet,

Som mor velsigner barnet i vuggen.

Ja, himmelen er et hellig sted.

Og jeg har vært der på besøk i en drøm.

Der følte jeg meg hjemme,

Og tiden eksisterte ikke for noen.

Alle snakket lågmælt,

Men ordene var hørbare for den ene,

Som hvisket i lyset av de hellige

Som vandret omkring

Med aftenbønn på sine lepper.

Det er en forunderlig trøst i dette lyset,

Som gjør oss synlige

Og viser veien helt frem.

Ja, jeg føler meg rolig i dette kor av lys

Som skinner i mørket,

Og som får oss til å juble og klappe

For alt vi har fått gjennom tusen år

Til glede for hele verden.

MITT LIV

Ingen har et fattig liv, men noen lever fattig,

Fordi livet ikke er tatt i bruk

Som en god venn og samarbeidspartner.

Vi må leve fortrolig, og fortelle våre drømmer,

Så vi kan bli overbevist om at livet

Er som en stjerne i en mørk natt.

Side 3.

Å FAVNE

Å lukke mennesker inn,

Er å favne med hjerte og sjel,

Være til stede, være nær

Våre medpassasjerer,

I den verden vi lever i.

Å favne vår neste,

Er å leve i bevisstheten

At vi tilhører hverandre.

Ja, hvordan skal jeg kunne ære Gud,

Uten gjennom mennesker?

Og hvilken verdi har livet,

Om en ikke kan vise kjærlighet?

Å favne gir håp for fremtiden.

Det er omsorg og glede

Når vi kan lukke et menneske inn

Som venn og gjest.

ÆRE

Hvem glemmer sitt eget barn?

Hvem glemmer å ære

Våre minste med kyss?

Herren ærer oss, selv om vi glemmer

Å ære hverandre.

Han glemmer ikke sine barn.

I hele vårt liv skal vi ære sannheten,

Og la oss rive med av gleden

Og kjærligheten, som er større enn alt

Som er skapt på jord.

Vi skal ære Skaperen med sang

Og jubel, som David i Jerusalem,

Og aldri glemme hans velgjerninger,

For vi er født på underlig vis.

Side 4.

MITT LIV

Jeg har mye å gi.

Det er alt jeg kan si.

Uten maske og stas

Kan jeg videre gå.

Min fremtid er nå.

Hvert sekund av mitt liv

Er en dyrebar tid.

MIN DRØM

Min drøm er en fremtid

I dine hender.

Jeg må gripe tiden nå,

Ta utfordringene

Og gjøre de rette valg.

Min drøm er å finne meg til rette

Med livet, slik det er i dag.

Og vandre med et åpent sinn,

Med målet for øye.

Jeg vil reise i åpent landskap

Så lenge det heter tid

Og den usynlige taler

I mitt hjerte.

LA MEG LEVE

La meg leve med alle sanser åpne,

Så jeg kan kjenne deg

Og svøpe din kjærlighet inn i min drakt.

La meg se ditt ansikt, og høre din stemme,

Så jeg kan vokse i troen og håpet.

Og salv meg du med din ånd,

Så jeg blir levende og sterk,

Så jeg kan løfte livets brød

Ut til fattige og blinde.