HIMMEL og HAV poesi 17/13 (kp.3) *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-ill

Side 9.

DET HEMMELIGE

Jeg kan ikke ta noe for gitt lenger.

Det hemmelige forvandler,

Ensomheten bærer over med oss

Og synger salmer.

Alle mine liv rives i biter,

Mine sanger går til grunne.

Hvordan skal jeg lære veien, som ikke er kjent?

Det hemmelige forteller.

Side ved side er en bror.

De yngre forener de eldre,

Usynlige forener de synlige, og synger sammen.

Det blir speil over oss.

Rettferdigheten seirer, og lytter.

Jeg går over grensen.

LYS

Lysene som er plantet på himmelen

Holder oss våkne, og gir kraft til å leve.

Lyset utpeker oss til å lyse,

Være ordet som taler.

Hvor er vi, når stjernene drysser

Og kysser våre spor?

Hvor er den ene, som gir seg selv,

Så vi kan blomstre i kjærlighet,

Som velgjører og bror?

Jeg følger lyset til graven, til grensen.

Og fjellet lyser i lanterner,

Og giro kraft til jorde. 

Så lenge lyset er planet i våre hjerter,

Og i vår munn, må vi lyse for hverandre

Åpent, og i hemmelighet

Så vi kan lære navnet,

Og gå frem med frimodighet

Til den ytterste dag.

Side 10.

ORD

På reise blir ordene

Til begeistring,

Som en stor glede spretter frem

Om våren, spontant.

Jeg våkner av en indre drivkraft

Som fokuserer på ord

Som lyser opp hverdagen.

Jeg skriver aldri direkte,

Men noterer gullord

Som blir til noe mer på kontoret.

Jeg kan ikke lese uferdige vers.

De må være plantet i jorden,

Oppløftet i rein atmosfære, luft.

Jeg tenker og føler, vil ikke utlevere

Mitt liv for andre, vil bare

Reise videre med ordene

Som jager mitt hjerte over alt støv.

Jeg hører klangen, melodien.

Rytmen rører mitt indre

Og skinner gjennom øyner og sjel.

Tonen kommer frem

Som regntromming på taket.

MITT LIV

Jeg er en tigger i ordbutikken,

Tar for meg av alt,

Skremmes ikke, men trøster av ord

Som kommer fra vegger og tak.

Mitt liv holdes oppe av ord,

Som huset reises fra muren.

Og sjelen vokser mot himmelen

Og lyser for alle mennesker

Som en ny stjerne.

 Side 11.

MITT FEDRELAND

Over alle grenser

Kjenner jeg meg ensom, hjemløs, forvist.

Mitt fedreland er her, mellom mennesker

Som elsker, som åpner armer

Og viser at vi hører sammen.

Jeg har grenser til andre,

Som også har grenser og beveger seg

På ukjente veier mot utsikten,

For å se og oppleve nærhet,

Som barnet i huset med far og mor.

Jeg tørker ikke inn

Så lenge det finnes rennende bekker og ord

Som flommer over av kjærlighet.

Dette vannet som er kilden til brød

For sjel og legem, holder meg oppe

Til fjellet bryter sammen,

Og vi får en ny himmel og en ny jord.

STEMME

Stemmeløs roper jeg.

Munnen er full av ord uten kraft.

Jeg holder hendene mot himmelen

Og ber om en stemme som høres

Gjennom skogen, over alle fjell.

Jeg ser opp til dem som tier,

Og bønnfaller de døve

Som har et rikere liv enn paven.

Vis meg ordene som holder verden sammen,

Og gi meg kraft til å rope ut

Det glade budskap,

Så mennesker kan se lyset

Og bli helbredet fra ondskapen i verden.

Jeg ber om nåde, så jeg kan bli forvandlet

I hjerte og sinn, så ordene kan bli fyldige

Som doble roser i paradis,

Som hjerteblomster i bestemorhagen.

Side 12.

VÅR

Når bladene spretter,

Kalles det vår.

Enhver tid har sitt ansikt,

Og ethvert kontinent har sitt ansikt.

Men la oss ikke forvirre.

Våren er åpenbaring

Av skjulte skatter.

Våren trenger gjennom alt,

Og kommer til oss.

Det er smil fra skapelsen,

Stråler av tusen ansikter.

Smilet fører oss sammen i stråleglans,

Og i nærhet til himmelen og jorden.

Her strekker også vi våre hender

Som greiner på et tre

I våryr glede over livet.

ORD

Før eller senere må vi gå til ordene,

Speide som en ørn etter gull,

Og ta til oss ordet som luft.

Vi puster ord av støvet

Og gir det glans frå vårt hjerte.

Alle ord er som lauv på treet, som frukt

Vi smaker med glede.

Vi tar til oss i hast, som fluesnappere.

Ordene former oss

Og gjør oss til levende organismer
Som puster liv i språket,

Som holder oss sammen i håpets ånd.

Side 13.

KRAFT

Menneske møter menneske,

Kraft møter kraft.

Lyset skinner over hele jorden.

Fra rom til rom strekker lyset seg

Og spenner sin bue over oss,

Og farer som et hastig skip

Fra pol til pol.

Kraften forvandler landskapet.

Menneskene blir dristige

Og reiser i det uendelige rommet

Som en pil mot nye mål.

Mørket blir skjøvet til side

Av den veldige kraften

Som åpenbarer lyset, og brer seg

Som ild i tørt gras.

Menneskene kjenner ingen grenser.

Bare døden kan sette en stopper.

Treet har dype røtter.

Først når greinen blir skåret av,

Er det slutt på dansen.

NÆRVÆR

Vi gripes av ditt nærvær.

Ditt navn holder jorden i balanse,

Vi går oppreist, skulder ved skulder,

Hele veien til paradis,

Til den siste hvile, grepet av din ånd,

Som er sterkere enn døden.

Side 14.

TØMMERSTOKK

Ingenting varer evig.

Heller ikke jeg varer lenge

I dette klimaet.

Veggene forfaller, taket raser.

Jeg blir presset, og tørker inn

Som en tømmerstokk.

Så blir jeg delt ut i små biter,

Og til slutt er jeg bare støv.

Jeg går under i meg selv.

Jeg er ikke nå den jeg har vært.

Jeg er kanskje, men tiden drar meg til seg

Og fanger meg i sitt garn.

Om jeg rømmer fra alt,

Er jeg likevel et sted, som et speil i skogen,

Som en stengel som lyser.

Men det er heller ikke noe som varer.

Og drømmene mine blir færre,

Mørket siger inn som en sort måne.

Sjelen blir lammet,

Og jeg går inn i meg selv.

Men, der inne er du som jeg elsker,

Der vokser gras og blomster,

Og dører står åpne.

Her er jeg fri til å favne den ene

Som gav meg alt.