HIMMEL og HAV poesi (17/13) kp.2 *Sigve Lauvaas

Munch-ill

Side 5.

DØD

Menneskene forvitrer

I sitt eget bilde,

Og kveles i lys.

Kraften gjør dem maktesløse

I avgrunnen,

Løsrevet fra verden,

Som et tre om høsten,

En frukt som fortæres

I muld og aske.

Menneskene ser døden i møte

Som en fremmed venn

Som banker på døren

Og forsvinner i mørket

Når alt er ferdig,

Og huset er igjen

Som et tomt minne

Etter mange år i vind og vær,

Askegrå og møllspist.

BAK ALT

Bak alt er Gud.

Menneskene skinner i solen

Og kastes hit og dit i vinden

Som greiner på treet,

Og faller til jorden som moden frukt

Og slår seg i bakken,

Og er fortvilet før avskjed.

Gud skapte,

Og menneskene står igjen nakne

Som greiner om høsten,

Som vissent lauv og strå.

Kulden tar seg til rette

Som stjerner og stråler i alle lag,

Og elsker menneskene

Som stryker med vinden

Som skyer på flukt

Over himmelen.

Bak alt hører jeg røsten

Av en som hvisker navnet

Og tømmer ord som brenner i hjertene våre

Til siste dag, når glassdøren stenger

Og alt er forbi.

Side 6. 

STILLE

Stille kommer en ny dag

Over fjellet, i grålysningen,

Og jeg er i tunet,

Der jeg ble vugget som barn,

Der veiene alltid begynner

Og stiger til verdens ende

Med måneskinn og ekte jubelsang

Av engler og venner

Som er gått bort i tiden.

Omkring meg er tonen som hvisker

Navnet, en kjent melodi

Fra kirketårnet, fra fjellet.

Vinden svaler føttene, sjelen,

Når jeg kveles av sol

Og hviler stille mellom graner,

Mellom alle jeg elsket i livet

Til siste slutt,

Som ekko fra blå himmel.

TILBAKE

En dag må vi nå hverandre,

Skape en bro

Som holder gjennom alle stormer.

Gode ord kan rekke hverandre,

Søke hjerter som er knust

Før siste åndedrag.

Være til som et bilde på glede

For den som sørger, være en grein

I treet som stiger opp,

Kjenne smerten, og trøste og lindre

Nøden som skriker i stormen,

Der ordene ikke rekker,

Der hjertene fryser til is.

Nakne kommer vi til vårt eget paradis,

En stue for varme tanker,

Glansen av Gud.

 Side 7.

MEKTIG

Mektig er du som ser oss,

Som holder oss i din hånd

Som et frimerke.

Vi vet ikke hvor reisen går,

Vet ikke om trapper og bakker

Før tiden kommer.

Innesluttet av lys nevner vi et navn,

Og blir sterke i håpet, mektige

Som fjell, og skaper.

Vi har kjæreste, og palmer vokser

Langs veien. Huset vokser,

Rom lyser som stjerner.

Vårt øye ser kloden og vet,

I all uvitenhet, om tiden som hamrer,

Så alt forvitrer til slutt.

MIRAKLET

Det har skjedd, og det skjer igjen.

Mitt hjerte svever.
Jeg ser jorden som en karusell,

Og vi er passasjerer.

Hendene dine holder alt på plass,

Og vi forflytter oss,

Stadig rikere, stadig mot nye horisonter.

Mirakel skjer daglig, hvert sekund.

Dine hender rører ved oss

Som en kraft, en mektig ånd,

Og kloden flyr etter oppmålte baner

Som trekkfugl,

Og vi blir født på ny, forvandlet

I nåde og sannhet, som barn,

Nyvasket, gjenkjennes av engler og Gud

Til et hellig måltid, forenet

I navnet som lyser over alt

Til en åpen dør, til evig tid.

Side 8. 

TØRST

Vi tørster,

Og vet vi er mange.

Vi søker stjerner i det blå

Og går på gamle stier,

Er små frø, sandkorn i vinden.

Du kysser oss og skaper nye frø.

Landet våkner til nytt liv,

Våren bryter grenser,

Bølger raser mot land, teller

Millioner år inn i fjellet

Som forvitrer.

Vi fødes og forvitrer

Som hveten forvitrer,

Og blir til støv og jord, og plages

Av møll og troll.

Tiden lyver ikke, den tar oss igjen

I kappløpet rundt jorden, rundt månen.

Utmattet må vi melde pass

Og segner om, brekker

Som tørre kvister
og flyr i vinden som skyer
med en nedarvet maske.

Hvem kan slukke tørsten,

Gi oss den siste vin, være nær

Når vi er alene, ta imot oss

Når vi glir ut, tomme for tomme,

I det endeløse havet?

Måtte alle få vann, drikke seg utørst

I verdens uendelige ørken,

Så vi kan komme over helskinnet, uten arr,

Og kjenne hverandre igjen,

Hilse med varme minner, kjærlighet

Som åpenbares i navnet vi elsker over alt.