HIMMEL og HAV poesi 17/13 (kp.9) *Sigve Lauvaas

Blått hav-ill

Side 40.

TÅRER

Hun svelget tårene.

Samtalen gikk i stykker.

Hjertet brast som is.

Kjærligheten var en gang

En stjerne fra himmelhav.

Hun var ærlig

Og ville vinne over smerten,

Men ble lammet i sjelen.

Døende skrev hun et dikt

Som hjalp henne å leve videre.

Hun var en flamme, et levende lys.

Så ble det stille i rommet.

Jeg lukket døren, som en soldat,

Og kom aldri igjen,

Og flammen sloknet.

Nå er jeg et levende vrak,

En båt til opphugging,

Uten entusiasme, uten ord,

Som en døende plante

Uten håp om liv i de levendes land.

Jeg er sønderknust. Arven ble jevnet med jorden.

Mine tårer tørker ut, kunstneren blir avmektig.

Hennes ansikt lyser i blå silke.

Testamentet er skrevet:
Du skal få alt.

Side 41.

TILBAKE

Det gylne blå himmeløyet

Som våket over meg dag og natt,

Gav meg ordene tilbake.

Jeg som var hjelpeløs,

Har fått ordene i pant på liv etter døden,

At jeg skal se mine kjære igjen.

Den ene omkranser meg med så mye lys

At jeg er overveldet,

Og vil helst stenge meg inne.

Hun kummer tilbake en vårkveld,

Med syriner i håret,

Og hendene er like varme som før.

Hjertet roper etter berøring,

Og jeg får leve videre

Som en gnist i bålet.

SPRÅK

Språk og mennesker går hånd i hånd.

Jeg lever med mine ord, og gir

Til alle som vil lese.

Vesken min er full av visdom

Og kjærlige notater.

Lyset skal alltid være i mitt språk

Som en kjærlig oppstandelse, en spire

Til noe nytt og vakkert.
Å ledes med språk er rikdom.

Lengselen til å kommunisere, gir håp for et langt liv.

Daglig skal lyset skinne gjennom ordene,

Og jeg vil bære dem som egg

Til fattige og rike. For alle trenger næring

For sjel og legem. Det er tidens ekko.

Side 42.

VÅRE ORD

Våre egne ord vender tilbake,

Og styrter frem i rekken som signal

At vi ikke er stemmeløse, men har lepper

Fulle av ord som synker ned i hjertet for å styre

Våre gjerninger dag og natt.

Vi har monolog hver for oss,

Og er ikke fraværende, men fullt til stede
For å puste språket inn i lungene,

Så vi kan forstå hva som skjer der ute

Mellom hjemløse på vandring.

Våre ord styrer våre veier, og gjør oss åpne

Til å ta imot ord fra andre som streifer oss

Som sol og måne, og formidle kjærlighet og varme,

Så vi ikke skal gå til grunne, men sette frø

Og leve med dype røtter fra evighet.

Mange ord drar forbi, uten å komme inn.

Udødelige ord blir borte i vinden, og svever

Som kjærtegn mellom hus og hytter, fjell og dal,

Til de dukker opp i vårt hjerte som Salomos visdom

Eller ord fra engler som passer på.

KANSKJE

Kanskje noen drømmer om deg,

Ser etter dine øyne og din munn,

Lengter på grønne stilker etter honning

Fra ditt hjertes beger?

Kanskje kommer du i kveld, kanskje

Er du her i morgen ved daggry,

Åpen som en tulipan, smigrende, ren

Som en Sarons lilje?

Kanskje er du den ene, som kan forandre livet

Til pilegrimen som stadig søker nærhet?

Kanskje er du min vuggesang på havet,

Min brennende lengsel i hjertet,

Bålet som aldri slokner,

Drømmen til liv gjennom tusen år?

Side 43.

MITT NAVN

Mitt navn er Karina. Du kjenner ikke meg.

Men jeg vet at du finnes.

En gang gikk jeg til min by, og tenkte:
Hvorfor kan jeg ikke finne en utenlandsk mann

Til mitt ekteskap? Jeg håper,

Og jeg vet der finnes mange millioner der ute

Som lengter etter det samme.

Jeg spurte etter kjærlighet i mange år,

Men fant den ikke.

Jeg bor i et nokså lukket land,

Men håper ennå, og leter.

Hva kan jeg ellers fortelle om mitt liv?

Det viktigste er å finne den ene

Som kan bety alt.

Jeg er ikke døv og blind, men følger med

I gatebilde og i mediaflommen.

Jeg har passert tretti, og famler etter krefter

Til å fortsette den hemmelige reisen

Mot ekteskap og nye land.

Jeg leter virkelig etter ekte kjærlighet

Som river ned gamle gjerder

Og gir nytt liv til hjertet som håper

På et mirakel, at det store skal skje en dag,

Når skyene glir bort,

At himmelen blir blå og klar,

Så vi kan se den store stjernen.

Dette lyset skal lyse for hele verden

Og jage mørket bort,

Så alle kan se og oppleve Guds kjærlighet.

HIMMEL og HAV poesi 17/13 (kp.8) *Sigve Lauvaas

Munch-ill

 Side 36.

HVERANDRE

Vi eier hverandre,

Og åpner dører for hverandre,

Danser til vi forvinner

Bak solens glødende speil.

Med hverandre går vi i ringen

Og danser til vi dør,

Vendt mot hverandre

Som tidsvisere på vandring.

Vi skal forsvinne, men lager spor

Vi skal etterlate til de andre

Som en skulptur av luft

Til grensen er nådd i fjellet,

Og ingen er utenfor.

Av og til hverandre blomstrer syrinene,

Og vi kan gå mellom greinene

Som hvite engler

Til vi må lette anker for godt.

PÅ EN DAG

Alt ble grønt i hagen på en dag.

Og blomster gjester jorden

Som stjerner fra et dryppende hjerte

Som holder oss i ånde.

Vi er frukten av alt som lever: Med et ord

Ble vi født for å elske hverandre,

Og vokser som greiner på visdommens tre

Til høsten kommer for alle, og jorden

Blir forvandlet til en ny dag.

Side 37. 

DIKT

Du som lever er et dikt

Med et stort register,

Med himmelhvelvet over

Og jorden under.

Du kan smile og bønnfalle,

Takke og stige frem

I takt med naturens krefter.

Du er en søyle i landskapet.

Med ordene lager du en deig,

Og lar det bli til en strofe

Som synger dagen lang.

Med ordene planter du nytt liv

Og skaper lys i mørket.

HAT

Du skal ikke hate noen.

Det ødelegger din sjel.

Fri deg fra hat og ondskap,

Og rens ditt hjerte

Så du kan gå med oppreist rygg.

Dersom en hater det skapte,

Rører du ved livet.

Hele universet er som et rom

For hjemkomne sjeler.

Ta godt vare på visdommen

Den hater ingen, men gir deg en arv,

Så du kan se klart.

Hver time du går med hat,

Ødelegger du for et helt liv.

Men den som kan tilgi sin neste,

Blir velsignet av Gud.

Side 38.

MIRAKLET

Da jeg grep etter lyset,

Skjedde en forandring i mitt liv.

Bokstavene ble til brød.

Jeg kunne plaske i lyset,

Og trykke minne ord til pc’en

Som spiker på veggen,

Og bilde etter bilde fant sin form.

Jeg svevde i lyset, som gav meg en ny vår.

Jeg våknet i mitt indre, og tankene

Helbredet min svake kropp

Med mektige ord.

Jeg ble berørt av en kjærlig ånd,

Og sjelen ble gjennomsiktig.

Alt jeg så ble til bilder og historier

Fra Israel, der jeg vandret

Og drakk av Jakobs brønn.

EN GULLFUGL

Jeg ser deg fra hav til hav.

Du er som en gullfugl i verden,

En sol som vandrer over himmelbuen

Med en vogn på slep.

Du stiger opp ved morgengry

Og drar meg til deg. Som et barn favner du

Min kropp, som tilhører jorden,

Og vugger meg på himmelske bølger.

Side 39.

HØST

Høsten kommer tidlig,

Sommeren var kald.

Frosten sprenger grenser

Mellom folk og land.

Høsten er en bro

Mellom liv og død.

Himmelen stråler i stjerner

Og jorden går i dvale.

Lasarus lever.

Vi er søsken på jord.

Høsten gir oss grøde

Fra Herrens rike bord.

Vi som er sammen

Mørke kvelder og netter,

Favner og varmer

Så isen smelter.

Når høsten er over

Og snøskavlen brister,

Kommer en vårvind

Med blomster og frø.

Det spirer i hagen.

Livet er under.

Høsten gir frukten,

Det hellige brød.

LYS

Vi maler lyset fra pol til pol,

Og skammer oss ikke over livet.

Verden vokser med liten og stor

Og fyller vårt hjerte med blomster.

Våre ansikter lyser mot himmelen,

Og jorden gir grøde i tusen fold.

Gud, Herren, velsigner det minste frø,

Og jorden blir fylt av sang.

HIMMEL og HAV poesi 17/13 (kp.7) *Sigve Lauvaas

Astrup-Sommer ved Jølster-ill

Side 31.

LYKKE

Lykkelig lever den som er trygg

Og har gode drømmer.

Den som kan synge om skjønnhet,

Har opplevd lykke

Som nøkkelen til det gode liv.

Lykke er sangen fra et fossefall

Som aldri stilner.

Det er vår hemmelighet,

Å eie en ring av gull med navnet

Til den ene

Som er høyere enn stjerner.

Gras og blomster forsvinner

Og kommer tilbake,

Men lykken varer evig for alle

Som er født i kjærlighet.

STREIF

Solen streifer oss om dagen,

Og månen om natten.

Hvor vi er eller har vært,

Er røtter fra begynnelsen.

Da boken ble åpnet,

Fikk vi se fikentreet i blomst.

Og vi var en frodig grein på treet

Som forteller alt.

Hele vårt liv er en hemmelighet,

En magisk kraft ingen kan forklare

I mylderet av mennesker

Hvor Guds øye streifer

Og velsigner barnet.

Side 32. 

UTSIKT

Jeg sitter på en terrasse, høyt hevet,

Og ser på fuglene som synger

Om himmelens stjerner og vårsol

I busker og trær.

Om natten sitter de skjelvende

Og venter på en pust av dag,

Så de kan følge sine lyster

Og sitt kall om å bygge og bo

I kjærlighet.

Jeg ser fra utsikten en engel som passer

Barnet som sover, og bilene

Som suser på E39 i vill fart

For å rekke til andre siden tidsnok

Til en hvil før neste akt

I en hvitpolert skyskraper.

PÅ UTKIKK

Jeg gikk fra det ene bedet til det andre

Og søkte etter den ene blomst

Som hånden min skulle favne, og løfte høyt

Som et barn i ekstase

Over å ha funnet et frø i hagen

Som skulle bli til et mektig tuntre

Med dype røtter.

Jeg lengtet etter et hjerte av gull,

Og kjente etter dufter på veien, og i rommet

Mellom himmel og jord,

For jeg visste det kunne være en engel,

En usynlig blomst i nyplantingen,

Der gartneren ofte gikk

Hånd i hånd med sin elskede.

Jeg gikk på utkikk til jeg segnet om i lyngen,

Og takket Gud for den ene som lever

I drømmen dag og natt,

Som en trøst etter mange år på vandring

Fra varde til varde uten å tilhøre noen

Med sterkere bånd enn min utvalgte

Fra gartnerskolen.

Side 33.

FLAMME

Usynlig var du ikke,

Men et lys, en flamme

Som ingen hadde fortalt om.

Du var bare der

Med øyner og øyner og hals,

Et ansikt som glitret, strålte

Ubeskrivelig vakkert.

Du kom, og var til stede

Og fortalte, fortalte

Med et hjerte som varmet,

Med et smil som vekket meg

Til høytid.

Du var ingen skygge, men en glorie

Som ingen andre, en kode

Av hemmelighet og vår,

En magisk figur

Som forsvant mellom armene mine

Og ble borte som et fyrtårn

På havet, som en måne

Ved morgengry.

Nå sitter jeg igjen alene

Med følsomheten i nye fasetter,

Men holder fast ved bålet som lyser

Inn i mitt hjerte.

Og der er du. 

Side 34.

LYS

Mellom himmel og jord

Er tusen støpte lys

Som tar imot enhver som blir født.

Er du åpen for lysets krefter,

Vil du bli målt med livets mål

Og veid av engler.

Ditt indre vil bli renset, arr blir strøket over.

En hånd vil løfte deg på veien frem

Mot forvandlingen.

Så, vær frimodig, og gi din ånd

Til den himmelske bolig,

Og ditt ansikt vil lyse i de levendes land.

ØY I HAVET

Det tapte paradis flyter på havet,

Som en øy i horisonten.

Alt du tapte på jorden, i ungdommen rike vår,

Gror frodig der ute.

Livets hav er åpent for alle, og deler ut sine gaver

Som arv til det himmelske rike.

Og alt du gav, får du igjen med renter.

For ingenting er tapt i paradis.

Du kan rope etter han eller henne,

Og den du roper vil svare i drømmer og syner.

Ja, alle spor kan føres frem til en øy i havet,

Der alle lever i velsignet fred,

Som engler mellom trærne som lyser

Av utvalgt frukt i hagen.

Side 35.

VÅRE LIV

Som stjerner i rommet

Er våre liv.

Vi lyser mellom det usynlige gitteret

I tid og rom.

Våre liv holdes oppe av krefter

Vi ikke aner dybden av.

Vi er lenket til Gud på en måte

Ingen helt kan forstå.

Vi tror med hjertet, og bekjenner

At vi er født på underlig vis.

Alt mellom himmel og jord er et under,

En hemmelig gave til oss.

Vi lever i flere dimensjoner, og noterer

Navn på mennesker vi har møtt.

Vi studerer stjernene, som våre egne barn,

Og ønsker det beste på ferden.

Våre liv lyser, når våre barn lyser,

Og himmelen åpner opp

For våre drømmer,

Å favne den ene til evig tid.

DEN ENE

Jeg forlater aldri den jeg elsker.

Den ene er i mine tanker

Som en del av mitt liv, mitt blod.

Når jeg spiser og drikker tenker jeg

På den ene, som lyser mer enn tusen stjerner.

Den jeg elsker, holder av meg

Og gir stadig ny energi,

Så jeg kan leve lenge.

Som våren er den ene i blomstring.

Alt den utvalgte rører ved

Blir til velsignede graver.

Den ene bringer lyset tilbake til jorden,

Så vi kan se, og holde fast på kjærligheten

Som bindeleddet mellom oss og Gud.

HIMMEL og HAV poesi 17/13 (kp.6) *Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-ill

Side 28.

STILLHET

Stillheten blir enda dypere

Når vi ser og hører

Skriket fra de som lider.

Stillheten sprenger portene,

Løser lenker og gir signal

Om frihet i vårt indre.

Stillheten bestormer oss

Og får oss til å tro og håpe

På løfter om det evige liv.

ÅPENBARING

Da mørket vek for lyset,

Kunne jeg se tydelig med nye øyner,

Helbredet fra sorgen,

Løst fra lenkene som bant meg.

Nå lever jeg i et nytt landskap,

Og lyset flommer over meg hver dag,

Og fjellet stiger i blågrå skyer

Mens regnet siler over jorden

Til en ny vår.

Jeg ser kjærligheten spirer

Som grøderik jordsmonn for liv

Som våkner til dans og jubel

I hagen med åpne dører.

Når mørket vek bort

ble forvandlingen åpenbart

Som en høytid i ørkenen, som en oase

Med frukttrær og korn i hånden,

Som et mektig fyrtårn

Som rager over alle stjerner i himmelrommet.

Side 29.

HIMMEL

Min barndoms himmel hadde skyer

Og segl av vind,

Regnet levde mellom hustakene

Og gamle kvinner gikk til og fra

Med hekletøy og garn

For Afrika.

Min barndoms kyst hadde bølger

Som båtene danset i,

Mens fisken beitet i gamle kar

Av næringsrik brød,

For den oppvakte familie

Som trakter etter det beste

Mellom himmel og jord.

Her, under skyene sitter jeg nå

Med en gammel gitar og klimprer

Etter mønster av de store

Som spiller for konger og døtre

I det mektige palasset,

Der veggene er hvite

Og himmelen uendelig som havet

Bak alle fjell.

Side 30.  

NAVN

Den som snakker om evigheten,

Har fått en åpenbaring,

For det er ingen gitt å vite

Hva som skjuler seg bak alt,

Bak mylderet av stjerner og engler

Som Gud har skapt udødelige,

Som barnet som er velsignet i navnet

Som måler himmelen med ord av ord

Og evigheten med lys av lys.

HILSEN

Jeg hilser deg, morgensol,

Du stjerne over alle stjerner.

Som et leirbål lyser du

Og varmer vårt legeme,

Så vi ikke synker i avmakt,

Men får nye krefter.

Jeg hilser min venn med ord fra hjertet

Som lever i meg dag og natt,

Og gir frø til nye åpenbaringer

Om hva som skal skje i verden,

Når istiden er over.

Jeg hilser med røde roser og kyss,

Før jeg dør og legges til hvile

Som en tørket beingrind,

Mens vinden reiser hit og dit som skyer

Som roper i havsnød

Over elendigheten i verden

Som dreper barn i mors liv, og reiser

Som krigshelter og beriker seg

Av adelsbrev og fattigfolk.

HIMMEL og HAV poesi 17/13 (kp.5) *Sigve Lauvaas

Alt liv strekker seg mot himmelen-ill

Side 24.

HUSK

Husk dette du som slo meg

På munnen i Athen,

At visdommen er mer verdt

Enn tusen ord,

Lyset har skarpere stråler

Enn noe tveegget sverd.

Du som gav meg en klask på baken,

Skal vite at det gav ingen klang

Som englene jublet for, bare hellige tårer

For barnet som ble født

For å frelse de fortapte i landet,

Som mangler et hjem.

Husk lyset, du som avlet hat til Israel,

Og glemte din første kjærlighet,

For du må daglig ete ditt brød

Til kroppen blir renset i blod

Fra de hellige som skal stå opp

For å dømme dine gjerninger.

OVERALT

Overalt er mennesker plaget av angst

Og gråter bitre tårer,

For de vet ikke når plageåndene trer frem

Og sår frykt og uår i landet.

Men overalt er søsken samlet for å be

Om hjelp for det daglige brød,

Og for beskyttelse for ondskapen i himmelrommet

Som rammer den svake og fattige,

Så kornet ikke kommer i jorden,

Og uskyldige må dø.

Overalt sulter noen, mens andre beriker seg

Av gods og gull for sitt hjerte.

Men alle går nakne bort fra denne verden,

Med eller uten pass, til en ny dag.

 Side 25.

KYSS

Kyss henne, sa du.

Kyss henne i Paradis,

For hun vil være der og ta imot

Apostlene.

Og den som kommer får et kyss

Med orgelmusikk.

Og alle god minner kommer for en dag

Som perler på en snor.

Ingen blir gjort til skamme

Når du kysser henne, for hun var din

Trolovede fra ungdommen

Og vil være din i Paradis.

ENSOMHET

Ensomheten må bekjempes,

Luften må bli renere.

De askegrå skyene skal bli til bølger

Som begraver de døde

I katastrofens hav.

Vi må kjempe mot flommen,

Så ikke ødeleggelsene tar knekken på oss,

Så vi kan bruke kreftene til å polere

Hjerter og nyrer, og søke visdom for livet,

Så alt kan bli nytt en dag.

Ensomheten går som en farsott i huset,

Og byene blir gettoer for lidelser

Som kan kureres med kjærlighet.

Vi må rekke ut hendene før det er for sent.

Klokkene tikker uavlatelig.

Side 26.

HÅP

Det er oppstandelseshåpet som lever.

Uten dette håpet, hadde vi ingenting.

Om hele verden tror på sjelevandring

Gjennom alle skapninger i millioner av år,

Tror jeg på arven fra Jerusalem.

Og Herren kommer når alle har hørt ordet

Som utgår fra Israel til hele verden

Som et budskap om fred.

For det skal skje i de dager, sier profeten,

At hedningefolk skal strømme til torget

Og rope ut Guds komme:

La oss gå opp til Jerusalem i hast,

Til byen Herren har plantet,

Så vi kan bli berget i trengselen.

La oss vandre på Hans stier, og følge Han

Som skal dømme folkeslagene.

Se, tiden skal komme,

At ingen folk skal løfte sverdet,

Og våpen skal smis om til vingårdskniver.

Det er ordet fra de hellige, fra Gud,

Som er grunnfestet på toppen av fjellet,

Høyt hevet over alle høyder,

Der lyset aldri slokner.

Livet er ikke en evig rundgang

Med sjelvandring uten håp.

Gud som arbeider på den historiske arene

Gir evig håp, oppstandelseshåp,

Til alle som tar imot navnet over alle navn.

Se, ordet ble menneske

For å åpne veien til Guds Paradis.

Side 27.

TONE

Selv en tone i en større tone

Kan ikke vekke mitt hjerte,

For jeg er døv og blind.

Du er treet med liv og styrke.

Du gir vann og lys,

Så jeg kan smake på frukten

Og kjenne kraften

Som får meg til å synge.

Det er en gåte at jeg kan synge.

Men forvandlingen har skjedd,

Og tonene strømmer ut

Som en varm vind i landskapet.

Jeg ser stjernemylderet,

Og forstår at jeg er et frø i rommet

Som svever på englevinger,

Og lever i rytmen du spiller

Fra orkesterplass.

TOMME HENDER

Jeg strekker mine tomme hender

Mot din fylde,

Og håper at du bønnhører meg.

Min røst er nølende og svak,

Og mine gjerninger uten kraft,

For jeg er uten ånd, uten håp til seier.

Med ditt lys kan jeg få ny mening.

Selv tausheten hører du.

Jeg sitter i et mørkt rom, i kulde,

Og venter på din stemme.

Jeg strekker meg etter din kappe,

Og lengter etter din varme,

Som omslutter englene.

Bare du kan gi meg et navn som lever.

Bare du er Gud.